Havbruksnæringen og Norge har forpliktet seg på FNs bærekraftsmål fram mot 2030. Utfordringen er å operasjonalisere disse målene for havbruk, og forstå implikasjoner dette får for prioritering og innretning av forskningen. Mer enn noen gang før trenger vi forskning for å vokse bærekraftig – både for å utvikle de nye teknologiske løsningene, og for å etablere samfunnets kriterier og spilleregler for bærekraftig vekst.

En dobling av havbruksproduksjonen fram mot 2030 krever mange innovasjoner. Noe av usikkerheten når det gjelder forskningsbehov, handler om mix'en av produksjonsvekst i kystsonen, på land og offshore. Samfunnet må makte å gjøre rasjonelle avveininger i tildeling av arealer og produksjonskapasitet, noe som innebærer en aksept for at også havbruk har fotavtrykk. Her må forskningen bidra med premisser og modeller for vekst. Betydelige deler av forskningen krever også effektive modeller for samhandling mellom næring, offentlig forvaltning og forskningsmiljøer.

Næringen er avhengig av forskning for å kunne fem-dobles på en bærekraftig måte. Vi trenger å vite mer om hva som skjer i havet, og hvordan miljøavtrykket av produksjonen kan reduseres ytterligere ved bruke av nye ingredienser i fôret, bedre oppdrettsteknologi på fiskens premisser, og gjennom mer effektiv foredling og transport.  Verdiskapningen fra næringen er langt større enn den oppdrettsselskapene står for, også det bør forskningen avspeile.