Store verdikonflikter med sterke interesser utspilles i media rundt oppdrett av laksefisk. En av de store kontroversene er om lakselus fra oppdrettsanlegg påvirker villaksens overlevelse. Forskningen på dette, og som gir grunnlaget for den kunnskapsbaserte forvaltningen av oppdrett, blir kritisert, og påstander om forskningsjuks blir uttalt. Vi har sett på uttalelser i utvalgte artikler, rapporter og i media som kan knyttes til usikkerhet i kunnskap og kvalitet i forskning, og som vi betrakter som kjernen i kontroversene i tillegg til interessekonfliktene. Her diskuterer vi kvalitative aspekter ved usikkerhet i kunnskap og hvilken rolle usikkerhet har for andre forskningsetiske perspektiv, som formidling av usikkerhet, føre var-prinsippet og kvalitet i forskning. Vi kategoriserer usikkerhet i kunnskap i henhold til om den er reduserbar og om usikkerhetene kan forstås som uvitenhet, slik at den ikke kan fullt ut representeres ved statistiske metoder. Usikkerhet kan ha betydning for hvordan kvalitet i kunnskap kan forstås i sterke interessekonflikter. Samtidig er usikkerhet er utfordrende å forholde seg til og krever mye av både brukere og forskere. Vi peker her på noen viktige utfordringer, samt mulige løsninger for disse.

Lakselus og infeksjonssykdommer fortsetter å utgjøre en betydelig utfordring for norsk oppdrettsnæring. I tillegg til en direkte effekt på oppdrettsnæringens prioriteter og økonomiske resultat får tilstedeværelse av lakselus og sykdom indirekte effekter på blant annet tilstøtende næringer, generelt omdømme og tilgang til markeder. Det offentlige regulerer private aktørers handlingsrom via lover og forskrifter, mens den lokale strategien innen hvert geografisk område settes av en eller flere private aktører i samarbeid med offentlige instanser. Presentasjonen vil ta for seg noen av de tilgjengelige insentivene som er aktuelle i forbindelse med sykdomskontroll og diskutere om deres egnethet for formålet og  eventuelle barrierer for implementering.   

Bærekraft er en viktig målsetning for norsk lakseoppdrett, og noe som også påvirker forbrukeratferd, myndighetsreguleringer, forskningsfokus, osv. For å oppnå sosial legitimitet må oppdrettsnæringen forholde seg til et institusjonelt rammeverk som består av formelle og uformelle lover, regler og trender som har et bærekraftperspektiv. I denne presentasjonen ser vi på hvordan næringen forholder seg til dette – er det med å endre hva bedriftene gjør, og hvordan de gjør det? Griper det på noen måte aktivt inn i innovasjonspraksisen til bedriftene – eller gjør de ting slik de alltid har gjort?

 En sentral motivasjon bak prosjektet er de vedvarende kontroversene og polariserte synspunktene på spørsmålet om hvorvidt norsk lakseoppdrett er bærekraftig eller ikke. Presentasjonen er basert på dybdeintervjuer med representanter fra seks bedrifter samt to representanter fra en av næringens interesseorganisasjoner, i tillegg til offentlig tilgjengelige dokumenter og statistikk. Et utgangspunkt for presentasjonen er at bærekraft betyr ulike ting for ulike interessenter og fra ulike perspektiver – lokalt, nasjonalt og globalt. Dermed blir det interessant å se på hvilke av interessentene og hvilke av perspektivene næringen selv oppfatter som viktige drivere for endringer i retning av bærekraftig produksjon, da dette også vil være avgjørende for hvilke grep bedriften tar.

 Undersøkelsen viser at det er ulike oppfatninger, særlig mellom små og større bedrifter – både når det gjelder hvilke interessenter som har, og hvilke interessenter som bør ha, en innflytelse på næringen når det gjelder utvikling av mer bærekraftige produksjonsformer.

Når områder for nye akvakulturlokaliteter eller betydelige endringer i eksisterende lokaliteter foreslås i forbindelse med utarbeiding av kommunale kystsoneplaner skal det gjennomføres konsekvensutredning (KU) hvis man tror de kan få vesentlige virkninger på miljø eller samfunn.

Ved å studere gjennomførte KU-er kan man se hva slags ressurser og interesser som vurderes til å kunne bli påvirket av mulig akvakulturvirksomhet, hvor verdifulle disse ressursene og interessene anses å være, og hvordan oppdrett faktisk tenkes å påvirke dem. Man kan også få fram hvordan ulike ressurser og interesser er avveid mot akvakultur, både for den faglig-administrative vurderingen av hvilke foreslåtte lokaliteter som anbefales eller frarådes og for den politiske behandlingen i kommunestyret.

Forskrift til Plan- og bygningsloven sier noe om hva slags forhold det skal vurderes effekter på, men det er allikevel stor frihet i hvordan KU-er gjennomføres. Det er et poeng at kommunene skal kunne gjøre ulike avveininger ut fra lokale prioriteringer, men der det er nasjonale eller regionale interesser som skal avveies mot akvakultur taler effektivitetshensyn i ressursforvaltning for at avveiningene bør være konsistente på tvers av kommuner og foreslåtte akvakulturlokaliteter.

Vi har studert KU-er for to interkommunale kystsoneplan-prosesser i Troms, gjennomført i 2013-2015, med hhv 13 og 5 kommuner. Til sammen ble 143 akvakulturlokaliteter vurdert. For den ene KU-en ble vurderingen av alle lokalitetene gjennomført av en innleid konsulent, mens for den andre har personer fra hver av de 13 kommunene vurdert «sine» lokaliteter.

KU-ene er forskjellige. Kunnskapsgrunnlaget i den ene har noe mer input fra interessenter og noe mer kunnskap generert i tilknytning til planprosessen heller enn uavhengig av den.  Det er også noe ulikt hvilke ressurser og interesser som anses mest relevante og som vurderes å bli mest påvirket av akvakultur.

Når vi analyserer hvordan de faglig-administrative avveiningene mot akvakultur er gjort finner vi at den KU hvor alle lokalitetene er vurdert av samme person kan sies å være mest konsistent, i betydningen av at det ser ut til å være ganske klare «regler» for når en lokalitet anbefales eller frarådes. For den andre KU-en er det ikke så klart hvordan avveiningene er gjort, men noen ressurser og interesser peker seg allikevel ut som sentrale for avveiningene.

I den politiske behandlingen i kommunestyrene, som også tok hensyn til høringsinnspill og innsigelser, så ble 24 % av de faglig-administrative vurderingene fra den «mest konsistente» KU-en omgjort, men bare 12 % av de fra den andre KU-en.

I havbruk, som i fiskeri, har sertifiseringsordninger grepet om seg for å gi svar på hvordan næringen skal gjøres mer bærekraftig. Globalt og lokalt sett har den "blå revolusjonen" problemer tilknyttet vannforurensing, negativ påvirkning på økosystemer, fiskevelferd og ivaretakelse av arbeidernes rettigheter. Sertifiseringsordningene er først og fremst et markedsbasert system som involverer i) en offentlig norm eller standard som definerer bærekraftige kvaliteter ved systemet og produktet, ii) en revisjonsprosess av tredjepart som kontrollerer etterlevelse, iii) et kvalitetsmerke (label) som forteller kunder eller konsumenter om sertifiseringen, og iv) et nettverk av (i hovedsak private, men også offentlige) institusjoner som forvalter ordningen og revisjonssystemet (Mutersbaugh et al., 2005).

Sertifiseringsordninger blir i tidligere forskning kritisert for å favorisere store ressurssterke bedrifter (på den nordlige halvkule) gjennom at standardene er satt på bakgrunn av deres involvering i utformingen av ordningen, og at de er kostbare å gjennomføre og opprettholde (Bush et al., 2013). Det pekes videre på at de ofte innebærer en snever definisjon av bærekraft; eksempelvis, innen akvakultur er kumulative effekter på miljøet sjeldent inkludert fordi sertifiseringen er rettet mot enkeltbedrifter (ibid.) Det er gjort endel forskning på innholdet i ulike sertifiseringsordninger, men svært lite på hva som skjer i produksjonen og bedriften når man sertifiserer. Oppfatter oppdretterne selv at sertifiseringene gjør produksjonen og bedriften bærekraftig?

Vi har intervjuet oppdrettere i Chile og Norge om deres erfaringer med å implementere ordningene og hvilke effekter de har for en bærekraftig produksjon. Generelt finner vi at bruken av sertifiseringsordninger handler mest om å få tilgang til markedet, og at etterspørselen etter sertifisering drives av innkjøpere som har behov for å beskytte seg selv mot negativ publisitet og søksmål. Kostnaden og risikoen i dette legges på produsenten som betaler for revisjonene (tid, reise og opphold for revisorer), og for rapportskriving og gebyrer. I tillegg til markedstilgang, oppgir informantene i Norge at sertifiseringen ofte er mye strengere og krever mer av de enn det nasjonale tilsynet fra f.eks. Mattilsynet, og at effekten i hovedsak ligger i dokumentasjon og profesjonalisering av bedriften. De peker på forbedring av prosedyrer, utarbeidelse og økt offentliggjøring av dokumentasjon som viktige effekter. I tillegg trekker de frem krav fra spesielt ASC om få medikamentelle lusebehandlinger og krav til kobberfrie nøter som viktig. Derimot så er forståelse av fiskevelferd et område hvor de opplever at ordningene kan sette krav som ikke tar hensyn til laksens (eller rensefiskens) behov, og naturgitte betingelser som temperatur mv. En av informantene referer til kravene som "misforstått fiskevelferd". Det at sertifiseringene bygger på tekniske og standardiserte parametere gjør at variasjoner i lokale miljøutfordringer og artsspesifikke behov til tider ikke dekkes eller har krav som er urimelige. Mye av dette bekreftes også av chilenske oppdrettere, men de er gjennomgående mer positive til at sertifiseringen fører til en forbedring spesielt på miljøsiden og i relasjonen til andre interessenter og aktiviteter i kystsonen.

Én, av flere implikasjoner vi kan trekke er at sertifisering i praksis handler mest om "Bærekraftsrapportering", og at det kun på enkelte områder bidrar direkte til å gjøre bedriften og produksjonen mer bærekraftig. Mens kravene i sertifiseringsordningene kan føre til positive effekter på enkelte områder, f.eks. ved å redusere bruk av legemidler, så kan de også ha negative effekter på andre, eks. fiskevelferd. Det er en stor utfordring for de enkelte sertifiseringsordningene å sikre en standard som både er artsspesifikk og som evner å omfatte en helhetlig forståelse av bærekraft med de avveininger som da må gjøres.