Havbruksnæringa har sett en kraftig økning i krav om undersøkelser og rapportering, både fra offentlige og private reguleringsorgan.  I en tid som preges av kvantifisering, måling og standardisering har søken etter de mest anvendelige og formålstjenlige indikatorene fått mye oppmerksomhet. Som en konsekvens av dette står industrien overfor et hav av indikatorer, med manglende enighet om hvilke som best kan lede oppdrettsproduksjon i en mer bærekraftig retning. 

Heller enn å utvikle nye bidrag til denne stadig økende akkumulasjonen har vi gjennom SustainFish-prosjektet foretatt en omfattende kartlegging av allerede eksisterende bærekraftindikatorer for lakseoppdrett og kategorisert disse basert på de utfordringer de forsøker å svare på. Materialet som til nå ligger til grunn for databasen er åtte av de mest utbredte sertifiseringsordningene med relevante standarder for produksjon av laks. Til sammen viser indikatorene at det er et bredt omfang av utfordringer som er forsøkt adressert.

Gjennom dette arbeidet har vi utviklet et kartleggingsverktøy for indikatorer, som utfordrer den tradisjonelle forståelsen av bærekraft ved at det redefinerer dimensjonene og i større grad konkretiserer konseptet. Dette verktøyet vil videre kunne anvendes for å fasilitere bedre dialog og samarbeid mellom ulike aktører som jobber for en mer bærekraftig havbruksnæring, ved å identifisere potensielle mangler, overlapp og nødvendige avveininger mellom de mange utfordringene som næringen står overfor.

Med begrepet miljømessig bærekraft har miljøutfordringer, særlig lus, blitt fremhevet som den viktigste risikoen for havbruksnæringen de siste årene. I STARR-prosjektet har vi studert debatten om havbruksnæringen, blant annet gjennom fremstillingen i media og i samspillet mellom næringen, myndighetene og opinionen. Her finner vi at bærekraft og miljøutfordringer har en framtredende plass, som kommer særlig til syne i de siste års reguleringer av næringen. Debatten om lakseoppdrett er et kontinuerlig samspill mellom ulike aktører på mange arenaer. For å oppnå tillit og legitimitet er det viktig at myndighetsreguleringen av næringen oppfattes som god og i tråd med opinionens ønsker. Man søker etter gode måter å regulere næringen på, og i jaget etter bærekraft prøver man ut både sanksjoner og incentivordninger for å få næringen til å endre sine produksjonsmetoder. Fra næringens side er det også viktig å styrke eget omdømme og deres muligheter til å drive sin næringsvirksomhet ved å vise at de tar grep for å bli mer bærekraftig. Hvordan påvirkes samfunnets aksept og inntrykk av næringen og forvaltningen av den i en tid hvor alle jager etter bærekraft?

At vi lever i en tid hvor miljørisiko er altoverskyggende får konsekvenser for hvordan næringen blir regulert og hvordan opinionens oppfatninger om havbruk formes og påvirkes. Å fremheve en spesifikk risiko vil føre til at andre risikoer ikke blir tilsvarende belyst, og man kan samtidig oppleve at nye risikoer oppstår. Strengere luseregulering og utprøving av nye lusetiltak er et eksempel på dette, hvor mange savner større fokus på utfordringer knyttet til fiskevelferd og sykdom som følge av de mange nye, ikke-medikamentelle, avlusningsmetodene som er tatt i bruk. Her ser man at slike utfordringer ikke blir tatt like mye hensyn til fordi det er viktigere å overholde lusegrensen. At nye reguleringer, nye metoder og ny teknologi presenteres som løsninger som skal fjerne alle utfordringer knyttet til lus kan samtidig gi opinionen inntrykk av at løsningene og den nødvendige kunnskapen er tilstede. Hvis utfordringene likevel ikke blir løst vil dette gi inntrykk av at det er på grunn av at næringen er uvillig, uansvarlig og grådig, som ikke vil ta grep for å løse luseproblemet.

I debatten om havbruk blir informasjonen om utfordringer presentert på en forenklet måte, som skjuler kompleksiteten samtidig som usikkerheter knyttet til kunnskapsgrunnlaget blir underkommunisert. Å definere bærekraftindikatorer innebærer alltid en forenkling av virkeligheten, om det være seg lus, utslipp eller dødelighet man måler. Indikatoren er en representasjon av virkeligheten, en måte å gjøre naturen regjerlig på ved å måle og telle og gi verdier til tallene. Selv om næringen selv og deler av forvaltningen er klar over usikkerheten involvert i dette, så er ikke publikum det. Samfunnet generelt tenker gjerne at kunnskapen er på plass og at løsningene finnes allerede - man vet hva som forårsaker problemene og hvilke tiltak som må gjøres. Lakselus som forvaltningsobjekt og dens status som den viktigste miljørisikoen har snevret inn debatten om næringen, hvordan næringen reguleres og hvordan næringens produksjon foregår. Flere nyanser i debatten vil være hensiktsmessig for både samfunnets aksept og mulighetene for en mer bærekraftig næring.

Hovedmålet med AquaAccept prosjektet er å utforske hva som er akseptabel innvirkning fra havbruk på kystområder i et tverrfaglig perspektiv, det vil si fra et perspektiv som involverer eksperter i biologi, økologi, økonomi, sosiologi og datavitenskap. Prosjektets endelige mål er å utvikle et beslutningsstøtteverktøy som skal være til hjelp for interessegrupper og beslutningstakere som skal håndtere konflikter mellom havbruk og andre aktiviteter i samme område.

Prosjektet har evaluert indikatorene som i dag brukes til å måle havbruksindustriens miljømessige effekter og har i tillegg testet ut nye indikatorer for å påvise lakselus larver i vannsøylen. De nye biologiske indikatorene vil være med på å gi en mer presis vurdering av de miljømessige konsekvensene av havbruksnæringen. Målet er på sikt å integrere slike indikatorer i faste eller mobile sensorplattformer.

Prosjektet har gjennomført en representativ spørreskjemaundersøkelse vedrørende folks holdninger til havbruk både på nasjonalt og lokalt nivå. Finnøy kommune, Rogaland ble valgt til den lokale studien fordi dette er et område som har mye aktivitet både på og i sjøen. Lokalt ble det i tillegg gjennomført intervjuer med ulike interessegrupper for å utforske og forstå holdninger til havbruksindustrien så vel som interaksjonen mellom ulike sjøaktiviteter. Som en del av prosjektet har det blitt holdt et folkemøte i kommunens bibliotek for å presentere prosjektet og åpne opp for konstruktiv diskusjon mellom deltakerne. På møtet ble havbruksindustrien tilstedeværelse i kommunen diskutert, og da særlig dens konsekvenser for miljøet og lokalbefolkningen. Resultater av feltstudiene ble presentert på Finnøy i Januar 2018.   

En lokal spørreskjemaundersøkelse om holdninger, aktiviteter og interaksjon knyttet til havbruksindustri ble også gjennomført i Mulroy Bay i Irland. Denne vil bli sammenlignet med norske data. Sammenligningen mellom Norge og Irland vil kunne vise likheter og forskjeller mellom de to landene samt gi muligheter til å sammenligne nytten? av beslutningsstøtteverktøyet (SEAGRID) i EU og Norge.

SEAGRID er under utvikling i prosjektet og blir nå testet i Finnøy kommune og i Mulroy Bay (Irland). SEAGRID kan vurdere hvilke områder som er best egnet for havbruk basert på miljø, samfunns og økonomiparameter. Videre kan brukerne, når potensielle steder er identifisert, simulere en rekke scenarier og mulige romlige overlapp med andre sjøaktiviteter i området.

Fiskeri- og havbruksnæringens forskingsfond (FHF) finansierer prosjektet `Bærekraftindikatorer i norsk havbruk`. Målet med prosjektet er at fakta om miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft skal gjøres mer tilgjengelig. Det finnes mye informasjon på ulike nettsteder allerede, vi ønsker å samle og sammenstille den i en nettportal, slik at det er mulig å synliggjøre trender og utvikling innenfor utvalgte områder.

Nettportalen for bærekraftindikatorer i norsk havbruk skal kunne gi et mer balansert kunnskapsgrunnlag om havbruksnæringens bærekraft. Dette fordi bærekraft har blitt et sentralt element for å vurdere utviklingen av næringen, og fordi begrepet ofte knyttes til miljømessig bærekraft, og i mindre grad til økonomisk og sosial bærekraft.

Nettportalen skal kunne brukes av alle som er interessert i fakta om havbruksnæringen, og gi et bilde på tilstanden i næringen vurdert ut fra tre kriterier: påvirkningen på miljøet, økonomien i næringen og hva slags samfunnsmessige virkninger den gir.

Nettportalen skal vise utviklingen i forhold til en rekke indikatorer som for eksempel lakselus, rømming, sysselsetting og verdiskaping. Portalen vil ikke vekte og gi en vurdering om næringen er bærekraftig eller ikke, men hensikten med portalen er en sammenstilling av fakta om havbruksnæringen. Målet er at det skal bli enklere for beslutningstakere, politikere, media og andre interesserte å finne viktige fakta om havbruksnæringen.

Versjon 1.1 av nettportalen foreligger, men portalen er enda ikke klar for lansering. Innholdet i nettportalen er også blitt kvalitetssikret av ei kvalitetssikringsgruppe. Medlemmene der har høy kompetanse på miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft og om lakseoppdrett. Kvalitetssikringsgruppen skal både vurdere innholdet av nettportalen, og sammenstillingen av informasjonen.

Basert på tilbakemeldingene fra tester og kvalitetssikringsgruppen jobbes det med å forbedre designet og innholdet til nettportalen. Dette involverer forskere, kommunikasjonsfolk, grafikere og programmere. Mange av tilbakemeldingene er enkle justeringer, andre kan være mer utfordrende. I noen tilfeller er det ikke mulig å oppfylle ønsket om endringer pga. mangelfullt datagrunnlag.

Arbeidet med å inkludere nye datasett og indikatorer i nettportalen pågår også for fullt. Planen er å gjennomføre nye tester på ulike brukere. Nettportalen vil igjen bli justert basert på tilbakemeldingene fra brukere og kvalitetssikringsgruppen. Planen er å offentliggjøre nettportalen våren 2018.