Den naturlige fordelingen av de infesterende lakseluslarver i kyst og fjord varierer i rom og tid. Parasittens plassering avhenger av larvestadium som påvirkes ulikt av lys, saltholdighet, dyp og vannstrøm. Innenfor en rekke forskningsområder er det ønskelig å vite mer om deres eksakte plassering, blant annet for å validere spredningsmodeller som predikerer deres distribusjon og for å optimalisere effekter av forebyggende teknologi. Kunnskap om larvenes romlige fordeling, daglige vandring, atferdsrespons på lavere saltholdighet og overlevelse når de oppholder seg innimellom annet plankton gjennom sesongene er avgjørende for å forstå deres økologi. Slik kunnskap kan benyttes til å utvikle forebyggende og prediktive verktøy for å begrense deres påvirkning.  For å undersøke luselarvenes utbredelse i feltprøvetaking eller eksperiment kreves observasjon og telling av luselarver i komplekse vannprøver med ulike plankton tilstede. På grunn av luselarvenes meget lave tetthet iblant plankton må det samles betydelige antall prøver, og mengde vann, for å svare på spørsmål om distribusjonen. Undersøkelse av store mengder prøver krever en alternativ metode enn tradisjonell mikroskopi, da kostnaden og arbeidet i en slik analyse er enorm. 

Bruken av molekylære, genetiske og automatiserte optiske metoder har derfor blitt utviklet og sammenlignet med hensyn på effektivitet for telling av lus i standardiserte planktonprøver. Metodene inkluderer tradisjonell mikroskopi, fluorescensmikroskopi, automatisk luselarveteller og 2 ulike PCR-teknikker. Prosentvis suksess med kvantifisering, tid og driftskostnader er blitt sammenlignet mellom metodene.

Foreløpige data og analyser viser at bruk av mikroskop fortsatt gir den mest nøyaktige luseidentifikasjon og bestemmelse av antall. Ved tilsetting av fluorescens ble prøvene gjennomgått i mikroskopet på kortere tid. Automatisk luselarvetelling med «fluid analyse» hadde en lavere nøyaktighet, var betydelig raskere, mindre arbeidskrevende og billigere. Den nye genetiske metoden (PCR) var mer nøyaktig enn automatisk luselarvetelling, men tellingene ble mer variable og kostnadene betydelig høyere sammenlignet med alle andre metoder. Oppdaterte resultat vil bli presentert.

Oppdrettere teller lus på fisken for å vurdere effekten av og behovet for tiltak mot lus. Tallene rapporteres til myndighetene, som kontrollerer om regelverket for maksimalt tillatt antall lus per fisk blir fulgt. I Norge er det, avhengig av omstendighetene, tillatt med 0,1, 0,2 eller 0,5 lus per fisk. Overskridelser av lusetall kan få store økonomiske følger for oppdretteren.

 Lakselus er ikke jevnt fordelt mellom fiskene i et anlegg. Dermed gir hver telling kun et estimat på det sanne lusetallet. Det er utfordrende å forvalte et rigid regelverk basert på estimater på lusetall. Målet med denne studien var å foreslå en metode som reduserte risikoen for feilaktige konklusjoner om overskridelser av lusegrenser.

 Distribusjonskurven som best beskrev fordelingen av lus på fisk ble bestemt fra et datasett over ukentlige lusetellinger på fiskenivå. Denne fordelingen ble brukt til å lage virtuelle oppdrettsanlegg der vi lot datamaskinen gjøre simulerte lusetellinger. Etter mange simulerte tellinger fikk vi kurver som viste fordelingen av tellegjennomsnitt. Disse varierte med anleggets sanne, forhåndsbestemte gjennomsnitt. Fordelingen av tellegjennomsnitt ble sett i forhold til lusegrenser, for å finne sannsynligheten for feilaktig å konkludere med at lusetallet overskred grensen, gitt et kjent sant gjennomsnitt (falske positive telleresultater). Dette ble også undersøkt for flere tellinger på rad. I tillegg undersøkte vi sannsynligheten for feilaktig å konkludere med at lusegrensa ikke var overskredet (falske negative resultater).

 Ut fra disse resultatene foreslo vi en metode for å unngå falske positive resultater, ved å sette en høyere grense enn lusegrensa, for når en ubetinget anser et telleresultat som en sann grenseoverskridelse. Ved telleresultater mellom lusegrensa og den høyere grensa, foreslo vi hvor mange ganger på rad en kan akseptere at telleresultatet overskrider lusegrensa før en betrakter det som en sann grenseoverskridelse.      

Lakselus er som fisk et vekselvarmt (poikiloterm) dyr og har samme temperatur som vannet omkring. Vanntemperaturen har derfor stor innflytelse på hvordan lakselusen trives og på hvor fort den utvikler seg. For å studere dette har vi smittet fisk med copepoditter og overvåket utviklingen frem til voksen på en rekke vanntemperaturer fra 3 °C-24 °C.

Utviklingstraten til lakselusen øker tilnærmelsesvis eksponentielt med økende temperatur. Lusen bruker ikke bare færre dager på utviklingen når temperaturen øker, men også færre døgngrader. Et eksempel er at de fleste hunner var voksne etter 400 døgngrader ved 6 °C (67 dager), men brukte bare ca. 300 døgngrader ved 21 °C (14 dager). Lusen utviklet seg altså nesten 5 ganger raskere og brukte ca. 25 % færre døgngrader på utviklingen. Den ble også mindre i størrelse som voksen på høy temperatur. 

Ved den laveste (3 °C) og høyeste temperaturen (24 °C) var det svært høy dødelighet av preadulte, men noen få hanner og hunner klarte å bli adulte på 3 °C. På 24 °C klarte ikke hunnene å bli adulte, og kun noen veldig få hanner klarte å bli voksne.

Lusen skifter skall 5 ganger på fisken før den blir voksen og vi har beskrevet lusens utvikling med en skallskifteindeks. Skallskifteindeksen har vi definert slik at den beskriver gjennomsnittlig antall skallskifter pr. capita i en cohort av lus ved et gitt tidspunkt etter smitte og den har en verdi fra 0-5. Indeksen beskriver også stadiumfordelingen av lakselusen på fisken ved et gitt tidspunkt etter smitte.

Skallskifteindeksen og dataene vi har opparbeidet har gjort det mulig å lage modeller som:

- beskriver vekstrate som en funksjon av temperatur

- beskriver stadiumfordeling gitt temperatur og tid etter smitte

- beskriver når luselarvene en finner ved lusetellinger blir voksne ved en gitt vanntemperatur

- beskriver eggproduksjon som en funksjon av temperatur

Lakselusens larver spres med vannstrømmen. Ettersom larvenes egenbevegelse i vannsøylen bestemmer hvilke vannlag den spres med er det viktig å vite hvordan miljøet styrer larvene vertikalt for best mulig å kunne forutse (modellere) dens spredningsmønster. Ved hjelp av eksperimenter i vannkolonner testet vi hvordan nauplie- og kopepoditt larver av lakselus reagerte på trinnvis reduksjon av saltholdigheten i det øverste vannlaget. Temperatur- og lysforhold ble holdt stabilt, bunnlaget i kolonnen holdt hele tiden full saltholdighet (ca 34,7). Det øverste vannlaget ble satt likt bunnlaget eller gitt lavere saltholdighet (32, 30, 28, 26, 24, 22, 20, 18 eller 16). Alle luselarvene ble tilført kolonnen i det nedre vannlaget med fullt sjøvann og ble deretter gitt 1 time til å vandre før deres posisjon ble registrert. Det er fra tidligere kjent at spesielt kopepodittlarver går mot overflaten da de tiltrekkes lys. Både nauplie- og kopepodittlarvene unngikk overflatelaget etter hvert som det brakkvannet ble ferskere. Unnvikelsesresponsen var tydelig ulik mellom larvestadiene. Bortimot ingen nauplier oppholdt seg i brakkvann med lavere saltholdighet enn 30. Kopepodittlarvene økte sin unnvikelse av brakkvannet gradvis ved synkende saltholdighet. Både nauplie- og kopepodittlarver grupperte seg i betydelige mengder ved eller like under haloklinen (overgangssonen mellom sjøvann og brakkvann), muligens som en avveiing mellom ønsket om å svømme mot lyskilden i overflaten og aversjonen mot ferskvannet. Ettersom respons på saltholdighet nå kan brukes i spredningsmodeller for lakseluslarver, vil våre resultater muliggjøre bedre kartlegging av larverenes atferd og spredning som umiddelbart kan gi store fordeler for planlegging og forvaltning av lakseoppdrett.