I forbindelse med utvikling av romlige modeller for smittepress fra lakselus har Veterinærinstituttet etablert en nettbasert applikasjon for spredning av lakselus fra fisk i oppdrett. Denne applikasjonen har nå blitt oppdatert. Applikasjonen er interaktiv og gir et geografisk oversiktsbilde over hvordan smittepresset fra oppdrettslokaliteter fordeler seg i vannmassene. Applikasjonen kan være et godt verktøy for både næringsaktører og forvaltning. Oppdrettere kan blant annet bruke kunnskapen til å planlegge hvilke og når de bør sette i verk tiltak mot lus, til samarbeid med nabolokaliteter og til planlegging av nye lokaliteter. Forvaltningen kan blant annet bruke kunnskapen til å planlegge risikobasert tilsyn.

Nytt av året er en applikasjon som beregner smittekontakt mellom lokaliteter som er infisert med infeksiøs lakseanemi (ILA), og de omkringliggende lokalitetene. Applikasjonen gir et bilde av hvor utsatt nabolokalitetene er for smitte, og vi tror den kan bli et nyttigverktøy som kan gi bedre beslutningsgrunnlag for forvaltningen.

Applikasjonen baserer seg på en tidligere publisert modell for spredning av ILA. Smittekontakt mellom infiserte og mottakelige lokaliteter beregnes ut ifra sjøavstander mellom lokalitetene, antall fisk både i lokaliteten med utbrudd og lokalitetene rundt, samt praksis rundt flytting og utsett av fisk på de mottakelige lokalitetene. Vi bruker disse dataene til å gi sannsynligheter for at de omkringliggende anleggene blir infisert.

Ideen i prosjektet SelfTreatment er å benytte avsaltet sjøvann i avgrensede (øvre) deler av oppdrettsmerder, som laksen manipuleres til å oppholde seg i, slik at problemer med amøbegjellesykdom (AGD) og lakselus blir kraftig redusert. Dette avgrensede ferskvannsvolumet skal være åpen nedenfra for at fisken skal kunne svømme opp i ferskvannslaget for å behandle seg selv. Avgrensingen for ferskvannet vil eventuelt være PVC-belagt duk.

 I forbindelse med prosjektet vil det bli gjennomført modellforsøk i en forsøkstank med saltvann med 4 forskjellige dukfasonger, som avgrensing av ferskvannet. Hensikten med modellforsøkene vil være å undersøke graden av utgraving av ferskvannet på grunn av vannstrømmen utenfor duken, og kreftene som virker på merden på grunn av ferskvannsreservoaret.

 Modellene blir bygd ut  fra en modellmerd av en 160 metring. Froudes skalalov blir benyttet for å skalere modellene. Strømhastighetene i modellskala vil være 2, 3, 5, 8, 15 og 20 cm/s, som tilsvarer respektivt 10, 15, 25, 40, 75 og 100 cm/s. Diameteren på modellmerden vil være på 2 m.

 Kreftene vil bli med Futek kraftcelle, og utgravingen av ferskvannet skal observeres ved hjelp av kontrastvæske og video.

Resultatene fra disse forsøkene vil bli presentert i foredraget.

Laks som svømmer dypt i merdene får mindre påslag av lus. Nedsenkning av hele merden vil tvinge all laksen dypt, men frarøver den samtidig mulighet til å etterfylle svømmeblæren etter behov. Tilgang til overflaten har i tidligere studier vært sikret gjennom å benytte en snorkel eller beskyttende tube opp til overflaten, mens andre har hevet merden en gang i uken. En fremtidig mulig løsning er å tilby fisken luft i en nedsenket kuppel i merden. 

Det første studiet undersøkte hvor stor kuppel (ca 10 cm lufthøyde) som er nødvendig for å opprettholde svømmeblærefylling og normal atferd. For å gjøre nedlodding og konstruksjon enkelt ble denne kuppelen holdt i overflaten. Vi fant at for fiskegrupper på 10-30 000 laks i 12-20 m merder var en kuppel med 3 m i diameter tilstrekkelig til å opprettholde luft i svømmeblæren og svømme normalt. Laksen lærte å benytte kuppelen mer over tid og kunne benytte en mindre kuppel etter hvert som den ble tilvent.

Det andre studiet undersøkte om laks klarte å etterfylle i en kuppel (10 cm lufthøyde, 3 m i diameter) på 10 m dyp, i 12 m * 12 m merder i 5-7 uker og om normal atferd og tilvekst ble opprettholdt. Resultatene viser at i en pilottest med 10 000 slakteklar laks på 4,7 kg så klarte ikke alle laks seg og forsøket ble avsluttet etter 14 dager med estimert negativ belastning på 25-30% av fisken. I tilsvarende merder med 10 000 laks på 0,5-1,6 kg ble det observert normal atferd og tilvekst. Det var heller ingen økt overflateaktivitet når not-tak ble fjernet, en atferd som er typisk for laks som ikke har fått etterfylle. Det ble derimot observert mye tømming av overfylte svømmeblærer når laksen ble hevet mot overflaten. I alle kupler ble det observert mindre overflateaktivitet enn det som er typisk i åpne merder, men ingen tegn til økt svømmeaktivitet eller annen atferd som tilsier problemer med oppdrift som følge av manglende svømmeblærefylling. 

Oppsummert så tilsier foreløpige analyser og diskusjon at det er absolutt mulig for mindre og mellomstor laks å benytte seg av en nedsenket luftkuppel for svømmeblærefylling og at 3 m i diameter gir tilstrekkelig overflateareal for 10 000 fisk.

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et stort problem i lakseoppdrett. I den siste tiden har man begynt å utvikle metoder som skal forhindre eller minimere kontakt mellom lakselusens parasitterende larver og laksen. Lakseluslarvene befinner seg oftest i de øverste vannlagene, og det er i denne fasen at lakselusen sprer seg til nye verter. De nye metodene bruker strategier som utnytter lakselus larvene sin posisjon i de øverste vannlagene for å minimere kontakt mellom lakselus og laks. Blant disse metodene finner vi den nylig utviklede snorkelmerd-teknologien, som består av en standard merd med en smal tube eller snorkel som er sydd fast til et tak-nett. Med denne teknologien unngår laksen de øverste vannlagene hvor lakselusen oftest befinner seg, mens de gjennom snorkelen, som er ugjennomtrengelig for lakselus larvene, får adgang til luft som den trenger for å fylle svømmeblæren og opprettholde oppdrift.

Ved et kommersielt anlegg i Ryfylke området (nord for Ombo) ble det høsten 2016 satt ut 1 million laksesmolt i tre vanlige merder og tre snorkelmerder (10 m dyp snorkel) for å teste effekten av snorkelmerd-teknologien på lakselus og generell produksjonsytelse gjennom en full produksjonssyklus. Lusetellinger og gjelle-scoring, utført annenhver uke, viste at nivå av fastsittende lakselus ble redusert med 80% i snorkelmerdene, mens intensiteten av AGD-utbrudd var noe høyere. I løpet av høsten 2016 var antall behandlinger likt mellom merdene (Slice og hydrogenperoksidbehandling), mens i 2017 ble antall behandlinger i snorkelmerdene halvert i forhold til kontrollmerdene (Thermolicer og Hydrogenperoksidbehandling). Mengden rensefisk har vært den samme i alle merdene, men det har vært utfordringer med å få rensefisken til å fungere i snorkelmerdene. Det ble også funnet antydninger til at snorkelmerdene kan redusere forekomst av bendelormer.

Høsten 2017 ble det startet kommersielt forsøk med ulike dybder på snorkel for å studere lusepåslag, gjelleinfeksjoner, forekomst av bendelorm og rensefiskens effektivitet. Allerede ser vi at den lusereduserende effekten av snorkelen øker med dyp.

I intervju, vi har gjort med røktere ved lakseoppdrettsanlegg, uttrykker mange frustrasjon over de lave lusegrensene og at de mange avlusingsoperasjonene er en betydelig belastning for fisken som ofte gir økt dødelighet og redusert fiskevelferd. For å få konkrete tall på dette har vi benyttet Fiskeridirektoratets biomassedatabase hvor det månedlig blir innrapportert dødelighet fra alle merder i Norge og sammenstilt disse dataene med gjennomførte avlusingsoperasjoner innrapportert til Mattilsynet. Ved å sammenligne dødelighetstall for merder i måneder med avlusing mot fiskedødelighet i den tilhørende måneden før avlusing får vi et estimat på økning i dødelighet som følge av gjennomført avlusing. 

Resultatene fra denne analysen viser blant annet at selv om de fleste av de registrerte avlusingsoperasonene har vært forbundet med ingen eller liten økning i dødelighet så er alle avlusingsmetodene forbundet med risiko for høy dødelighet. For avlusing med badebehandling med azametifos, cypermetrin, deltametrin eller hydrogenperoksid øker risikoen for høy dødelighet med økende sjøtemperatur, og særlig behandling med hydrogenperoksid gir stor økning i dødelighetsrisiko ved temperaturer over 10° C. Sammenhengen med temperatur er mer uklar for mekanisk og termisk avlusing, men dataene tyder på at disse metodene generelt har høy risiko for fiskedødelighet, men samtidig at de i noen tilfeller kan ha tilsvarende eller lavere risiko for dødelighet enn kjemisk badebehandling.

 En annen påstand fra intervjuene er at helsetilstanden til fisken er av avgjørende betydning for om en avlusingsoperasjon vil føre til stor dødelighet. For å teste dette satt vi som kriteria at merder med månedlig dødelighet lavere enn 0,25 % representerer frisk robust fisk. Dataene fra databasen viser da at fisken fra disse merdene hadde betydelig redusert risiko for økning i dødelighet etter avlusing. Dette gjaldt for alle avlusingsmetodene.

Resultatene fra analysen av estimert dødelighet etter avlusing kan hjelpe oppdrettere og forvaltning med å bestemme hvilken avlusingsmetode som bør foretrekkes ved ulike temperaturer og fiskestørrelser i forhold til hensynet til dyrevelferd, eventuelt om avlusing bør utsettes i påvente av lavere vanntemperatur, bedring av fiskens helsetilstand eller nært forestående utslakting.