Marine mikro- og makroalger kan spille en viktig rolle i omstilling til lavutslippssamfunnet. Derfor har potensialet for storskala kultivering fått mye oppmerksomhet i Norge de senere år. Denne artikkelen fokuserer på muligheter og barrierer knyttet til oppskalering av algedyrking langs norskekysten. Blått karbon (blue carbon) er karbon lagret i kyst- og marine økosystemer. Karbonfangst og -lagring har vært høyt oppe på den politiske dagsorden internasjonalt. I følge beregninger kan disse vekstene lagre opptil fem ganger potensialet som finnes i tropiske skoger (Langaas 2015). Mulighetene for produktutvikling er også mange; fra nisjeprodukter som menneskemat og farmakologi, til dyre-/fiskefôr og bioenergi som vil kreve store mengder biomasse. Det grønne skiftet gjennom og en blå bioøkonomi fokuserer på hvordan marine proteiner og fettsyrer kan erstatte matproduksjon på land og hvordan utfordringer i akvakultursektoren kan løses gjennom sirkulære verdikjeder og integrert multitrofisk akvakultur (IMTA), hvor avfallsstoffer fra en produksjonslinje kan være en verdifull ressurs for en annen (Rebours, Meland et al., 2013). En rekke utfordringer er knyttet til innovasjon og teknologiutvikling for kostnadseffektiv dyrking og høsting (SIG Seaweed 2015), kapital og investeringsvilje knyttet til "blått karbon", lite dokumentasjon på effektene ved IMTA, samt patentrettigheter og deling av vitenskapelig kunnskap. Videre eksisterer det lite kunnskap om miljøeffekter av storskala dyrking av makroalger på marine økosystemer. Ikke minst er tilgang på areal er en begrensning for ekspansjon i norsk akvakultur. En industriell dyrking av makroalger vil øke presset på kystsonen. Dette stiller ytterligere krav til kystsoneforvaltning og hvordan interessekonflikter kan løses.