Situasjonen per 2018 er at norsk havbruksnæring har vilje og evne til ekspansjon (markedene er til stede og prisene er gode), men veksten er stoppet opp. Det vil si at videre vekst ikke er mulig før de grunnleggende problemene med lakselus er betydelig redusert. Det har igjen ført til at produksjonsvolumet de siste årene har stått omtrent stille. Næringens vekst er ikke bare avhengig av politiske målsettinger, men også av et godt rammeverk, i form av lover, reguleringer og hensiktsmessig organisering. FHF-prosjektet 900902 «Effekter av rettslig rammeverk i havbruksnæringen – regelverksforenklinger» - hadde vi som mål å undersøke hvordan faglig kunnskap og politiske målsettinger har lagt grunnlag for beslutning om, utforming av og praktisering av dagens regelverk. Hva fungerer godt og mindre godt, og hvordan kan det eksisterende forvaltningssystemet forbedres, forenkles og effektiviseres? I en videreføring vil vi se på Havbruksforvaltning mot 2030 – FHF 901391.
Havbruksnæringen er en svært dynamisk næring. Evolusjon av sykdommer og parasitter, ny teknologi, endringer i markedene og debatten om hvem som skal få bruke kystsonen er forhold som krever stadig tilpasning. Dette gir behov for å vurdere endringer i forvaltningen av akvakulturnæringen og bruken av sjøarealene i kystsonen. Ønske om endringer kan f. eks være knyttet til sterkere offentlig kontroll med driften av akvakulturlokaliteter for å redusere risikoen for sykdom eller spredning av parasitter. Det kan også være knyttet til et ønske om større innflytelse fra nasjonalt eller lokalt nivå på prioritering av sjøarealer til havbruk, krav til drift eller mer fleksibilitet for næringen slik at verdiskapningen kan økes. Forskjellige deler av dagens forvaltning av havbruksnæringen og sjøarealer har ulike overordnede forvaltningsmodeller (forvaltningsstruktur og bruk av virkemidler). Hensikten med Havbruksforvaltning 2030 er å utrede og analysere relevante alternative forvaltningsmodeller for havbruk, slik at man får en kunnskapsbasert diskusjon om fordeler og ulemper med ulike modeller. Forskjellige forvaltningsmodeller har ulike overordnede tilnærminger til bl.a. bruk av skjønn, kvantitative indikatorer, betalingsvillighet og markedet, og roller for fagorganer og politiske organer. Det gjelder både for tildeling og omfordeling av rettigheter, og i reguleringen av løpende virksomhet. Relaterte begreper er fullmaktsbasert lovgivning, indikator- og resultatbasert forvaltning, auksjoner og omsettelige rettigheter og adaptiv forvaltning m.fl. Årsaken til ulike overordnede tilnærminger av forvaltningsmodeller skyldes historisk utvikling og stiavhengighet, men også ulik vektlegging av hensyn som økonomisk effektivitet, forutsigbarhet og fleksibilitet, miljørisiko, og transparens og medvirkning i forvaltningen. Om kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen er veletablert eller i rask utvikling er også viktig.
Presentasjonen vil basere seg på resultater i FHF prosjekt 900902 og innretning på FHF prosjekt 901391.
