Norsk lakseoppdrett har utviklet seg fra småskala produksjon på 1960- og 70-tallet til dagens industri, som er dominert av internasjonale selskaper med milliarder kroner i årlig omsetning. Næringens bærekraftig påvirkning har endret seg både når det gjelder miljøpåvirkning og –miljørisiko, men også lokal og nasjonal økonomi og sysselsetting.
For å forsøke å håndtere konsekvensene og risikoene, er havbruksnæringen regulert på flere måter. De som skal drive med havbruk, må ha tillatelse fra Fiskeridirektoratet, lokalitet må klareres, og drift er underlagt en rekke lover, forskrifter og kontroller. Tillatelsene er begrenset i antall, og nye tillatelser har blitt annonsert i utlysningsrunder.
Tillatelsessystemet ble innført allerede i 1977 og videreført med uregelmessige runder fram til 1985. Den gjeldende akvakulturloven fra 2005, og oppdrettslovene som har vært før den, inkluderer bestemmelser om hva som er krav for å kunne få en tillatelse. I tillegg har utlysningsforskriftene for nye tillatelser en rekke krav og hensyn for de forskjellige utlysningsrundene. Disse kravene og hensynene er tenkt benyttet for å prioritere mellom ulike søkere. Tildeling av tillatelser har opp gjennom årene vektlagt ulike hensyn, for eksempel distriktspolitikk, miljø, fiskehelse, teknologiutvikling, næringsstruktur og betalingsvilje.
I dette prosjektet har vi studert hvordan ulike hensyn har blitt vektlagt i konsesjonsrunder for havbruk, særlig i perioden 2002 til 2013. Hva har blitt lagt vekt på i utlysningene? Hvordan har kriteriene endret seg over tid?
Funnene fra studiet viser at følgende hensyn har vært vektlagt i de undersøkte rundene: 1) Miljø, 2) Fiskehelse, 3) Geografisk fordeling, 3) Distriktshensyn, 4) Vederlag og budrunde, 5) Eierskap og aktørenes størrelse, 6) Utvikling av næringsvirksomhet og infrastruktur og 7) Andre hensyn.
For alle rundene før 2013, var det svært lite vilkår i tillatelsene knyttet til de særlige vilkår og hensyn i utlysningsforskriftene. De søkerne som i størst grad lovte å respondere på hensynene trukket fram i utlysningene var i en god posisjon til å få tillatelser, men det holdt kanskje å love, uten å måtte følge opp med faktiske handlinger.
Fra 2002 har staten tatt vederlag for matfisk-tillatelse. At noen aktører har fått store gevinster ved å selge sin tildelte tillatelse videre har klart påvirket vederlaget satt i senere runder, og også at man etter hvert har brukt auksjoner. I St.meld. 16 (2014-15) sier regjeringen at de helst vil tildele ny kapasitet under trafikklyssystemet uten slike skjønnsmessige vurderinger som lå bak 2002-2013 utlysningene, og kun basert på villighet til å betale vederlag. Samtidig signaliseres det at man kan tenke seg flere runder med utviklingstillatelser, hvor tildeling i høy grad må være skjønnsbasert.
Videre i prosjektet undersøker vi hvorfor man gjennom utlysningsforskriftene var opptatt av å få fram en rekke krav og hensyn som skulle brukes til å velge ut hvem som skulle få tillatelse, og om det ble fulgt opp med vilkår i tillatelsene og videre kontroll. En hypotese er at bestemmelsene i utlysningsforskriftene ikke var egnet for å lage «skarpe vilkår». Men det reiser igjen spørsmålet om hvorfor ikke utlysningsforskriftene hadde egnede formuleringer for det. 2013-utlysningen, den «grønne» runden, skiller seg ut ved å ha både «skarpe» vilkår og et tydelig regime for oppfølging.
