I havbruk, som i fiskeri, har sertifiseringsordninger grepet om seg for å gi svar på hvordan næringen skal gjøres mer bærekraftig. Globalt og lokalt sett har den "blå revolusjonen" problemer tilknyttet vannforurensing, negativ påvirkning på økosystemer, fiskevelferd og ivaretakelse av arbeidernes rettigheter. Sertifiseringsordningene er først og fremst et markedsbasert system som involverer i) en offentlig norm eller standard som definerer bærekraftige kvaliteter ved systemet og produktet, ii) en revisjonsprosess av tredjepart som kontrollerer etterlevelse, iii) et kvalitetsmerke (label) som forteller kunder eller konsumenter om sertifiseringen, og iv) et nettverk av (i hovedsak private, men også offentlige) institusjoner som forvalter ordningen og revisjonssystemet (Mutersbaugh et al., 2005).
Sertifiseringsordninger blir i tidligere forskning kritisert for å favorisere store ressurssterke bedrifter (på den nordlige halvkule) gjennom at standardene er satt på bakgrunn av deres involvering i utformingen av ordningen, og at de er kostbare å gjennomføre og opprettholde (Bush et al., 2013). Det pekes videre på at de ofte innebærer en snever definisjon av bærekraft; eksempelvis, innen akvakultur er kumulative effekter på miljøet sjeldent inkludert fordi sertifiseringen er rettet mot enkeltbedrifter (ibid.) Det er gjort endel forskning på innholdet i ulike sertifiseringsordninger, men svært lite på hva som skjer i produksjonen og bedriften når man sertifiserer. Oppfatter oppdretterne selv at sertifiseringene gjør produksjonen og bedriften bærekraftig?
Vi har intervjuet oppdrettere i Chile og Norge om deres erfaringer med å implementere ordningene og hvilke effekter de har for en bærekraftig produksjon. Generelt finner vi at bruken av sertifiseringsordninger handler mest om å få tilgang til markedet, og at etterspørselen etter sertifisering drives av innkjøpere som har behov for å beskytte seg selv mot negativ publisitet og søksmål. Kostnaden og risikoen i dette legges på produsenten som betaler for revisjonene (tid, reise og opphold for revisorer), og for rapportskriving og gebyrer. I tillegg til markedstilgang, oppgir informantene i Norge at sertifiseringen ofte er mye strengere og krever mer av de enn det nasjonale tilsynet fra f.eks. Mattilsynet, og at effekten i hovedsak ligger i dokumentasjon og profesjonalisering av bedriften. De peker på forbedring av prosedyrer, utarbeidelse og økt offentliggjøring av dokumentasjon som viktige effekter. I tillegg trekker de frem krav fra spesielt ASC om få medikamentelle lusebehandlinger og krav til kobberfrie nøter som viktig. Derimot så er forståelse av fiskevelferd et område hvor de opplever at ordningene kan sette krav som ikke tar hensyn til laksens (eller rensefiskens) behov, og naturgitte betingelser som temperatur mv. En av informantene referer til kravene som "misforstått fiskevelferd". Det at sertifiseringene bygger på tekniske og standardiserte parametere gjør at variasjoner i lokale miljøutfordringer og artsspesifikke behov til tider ikke dekkes eller har krav som er urimelige. Mye av dette bekreftes også av chilenske oppdrettere, men de er gjennomgående mer positive til at sertifiseringen fører til en forbedring spesielt på miljøsiden og i relasjonen til andre interessenter og aktiviteter i kystsonen.
Én, av flere implikasjoner vi kan trekke er at sertifisering i praksis handler mest om "Bærekraftsrapportering", og at det kun på enkelte områder bidrar direkte til å gjøre bedriften og produksjonen mer bærekraftig. Mens kravene i sertifiseringsordningene kan føre til positive effekter på enkelte områder, f.eks. ved å redusere bruk av legemidler, så kan de også ha negative effekter på andre, eks. fiskevelferd. Det er en stor utfordring for de enkelte sertifiseringsordningene å sikre en standard som både er artsspesifikk og som evner å omfatte en helhetlig forståelse av bærekraft med de avveininger som da må gjøres.
