Med begrepet miljømessig bærekraft har miljøutfordringer, særlig lus, blitt fremhevet som den viktigste risikoen for havbruksnæringen de siste årene. I STARR-prosjektet har vi studert debatten om havbruksnæringen, blant annet gjennom fremstillingen i media og i samspillet mellom næringen, myndighetene og opinionen. Her finner vi at bærekraft og miljøutfordringer har en framtredende plass, som kommer særlig til syne i de siste års reguleringer av næringen. Debatten om lakseoppdrett er et kontinuerlig samspill mellom ulike aktører på mange arenaer. For å oppnå tillit og legitimitet er det viktig at myndighetsreguleringen av næringen oppfattes som god og i tråd med opinionens ønsker. Man søker etter gode måter å regulere næringen på, og i jaget etter bærekraft prøver man ut både sanksjoner og incentivordninger for å få næringen til å endre sine produksjonsmetoder. Fra næringens side er det også viktig å styrke eget omdømme og deres muligheter til å drive sin næringsvirksomhet ved å vise at de tar grep for å bli mer bærekraftig. Hvordan påvirkes samfunnets aksept og inntrykk av næringen og forvaltningen av den i en tid hvor alle jager etter bærekraft?
At vi lever i en tid hvor miljørisiko er altoverskyggende får konsekvenser for hvordan næringen blir regulert og hvordan opinionens oppfatninger om havbruk formes og påvirkes. Å fremheve en spesifikk risiko vil føre til at andre risikoer ikke blir tilsvarende belyst, og man kan samtidig oppleve at nye risikoer oppstår. Strengere luseregulering og utprøving av nye lusetiltak er et eksempel på dette, hvor mange savner større fokus på utfordringer knyttet til fiskevelferd og sykdom som følge av de mange nye, ikke-medikamentelle, avlusningsmetodene som er tatt i bruk. Her ser man at slike utfordringer ikke blir tatt like mye hensyn til fordi det er viktigere å overholde lusegrensen. At nye reguleringer, nye metoder og ny teknologi presenteres som løsninger som skal fjerne alle utfordringer knyttet til lus kan samtidig gi opinionen inntrykk av at løsningene og den nødvendige kunnskapen er tilstede. Hvis utfordringene likevel ikke blir løst vil dette gi inntrykk av at det er på grunn av at næringen er uvillig, uansvarlig og grådig, som ikke vil ta grep for å løse luseproblemet.
I debatten om havbruk blir informasjonen om utfordringer presentert på en forenklet måte, som skjuler kompleksiteten samtidig som usikkerheter knyttet til kunnskapsgrunnlaget blir underkommunisert. Å definere bærekraftindikatorer innebærer alltid en forenkling av virkeligheten, om det være seg lus, utslipp eller dødelighet man måler. Indikatoren er en representasjon av virkeligheten, en måte å gjøre naturen regjerlig på ved å måle og telle og gi verdier til tallene. Selv om næringen selv og deler av forvaltningen er klar over usikkerheten involvert i dette, så er ikke publikum det. Samfunnet generelt tenker gjerne at kunnskapen er på plass og at løsningene finnes allerede - man vet hva som forårsaker problemene og hvilke tiltak som må gjøres. Lakselus som forvaltningsobjekt og dens status som den viktigste miljørisikoen har snevret inn debatten om næringen, hvordan næringen reguleres og hvordan næringens produksjon foregår. Flere nyanser i debatten vil være hensiktsmessig for både samfunnets aksept og mulighetene for en mer bærekraftig næring.
