Sammenhengen mellom resistens mot sykdom og infektivitet, dvs hvor smittsomme individer er, ble undersøkt i smitteforsøk med amøbegjellesykdom (AGD) og infeksiøs pankreas nekrose (IPN) hos atlantisk laks. Begge forsøkene hadde som mål å teste om seleksjon for økt motstand mot sykdom også reduserer infektiviteten og dermed risikoen for at en epidemi skal spre seg.

I IPN-forsøket brukte vi fisk med kjent IPN-genotype og smittet fisk som var henholdsvis homozygot mottagelig (ss) eller heterozygot (Rs) med donorer som var enten homozygot mottagelig (ss), heterozygot (Rs) eller homozygot resistent (RR). Resipienter som var Rs hadde svært lav dødelighet, uavhengig av donor-genotype. Når resipientene var ss-genotype, var tid til død mye kortere med ss- donorer enn med Rs eller RR donorer, noe som indikerer at fisk som er mer mottagelig for sykdom også er mer smittsomme (smitter raskere). Videre beregnet vi hvor mange fisk av ulike genotyper som trengs for å unngå at en epidemi skal oppstå. Frekvensen av ss-genotype må være under 0.5% for å unngå epidemi, da disse er både svært mottagelige og svært smittsomme. Selv uten ss-fisk, må andelen RR fisk være mer enn 7-12 % for å forhindre epidemi.

I AGD forsøket ble fisk med ukjent mottagelighet smittet med fisk som i et annet forsøk hadde vist seg å ha enten høy eller lav motstand mot AGD. Fisken som ble smittet ble gjellescoret to ganger i uka fram til all fisken hadde påvist AGD. Resultatene viste at tiden fram til fisken ble infisert var uavhengig av hva slags donor som ble brukt, men fisken som ble smittet av mer mottagelige donorer fikk høyere gjellescore enn fisk som ble smittet av mer resistente donorer. Dette tyder på at fisk med dårlig motstandskraft mot AGD også kan forårsake mer alvorlige infeksjoner når de smitter annen fisk.

Begge forsøkene bekrefter at seleksjon for høyere motstandskraft mot sykdom kan ha epidemiologiske konsekvenser ved at mer motstandskraftig fisk kan forhindre sjukdom hos annen fisk i populasjonen. For IPN viser dette seg ved at en forholdsvis liten andel RR-fisk kan forhindre epidemi dersom resten av populasjonen er Rs; for AGD ved at mer motstandsdyktig fisk (f.eks. selektert for AGD-resistens) gir mindre alvorlig infeksjoner hos annen fisk de smitter. Dette forlenger tiden det tar før fisken må behandles mot AGD og reduserer dermed antall behandlinger.