Oppdrettere teller lus på fisken for å vurdere effekten av og behovet for tiltak mot lus. Tallene rapporteres til myndighetene, som kontrollerer om regelverket for maksimalt tillatt antall lus per fisk blir fulgt. I Norge er det, avhengig av omstendighetene, tillatt med 0,1, 0,2 eller 0,5 lus per fisk. Overskridelser av lusetall kan få store økonomiske følger for oppdretteren.

 Lakselus er ikke jevnt fordelt mellom fiskene i et anlegg. Dermed gir hver telling kun et estimat på det sanne lusetallet. Det er utfordrende å forvalte et rigid regelverk basert på estimater på lusetall. Målet med denne studien var å foreslå en metode som reduserte risikoen for feilaktige konklusjoner om overskridelser av lusegrenser.

 Distribusjonskurven som best beskrev fordelingen av lus på fisk ble bestemt fra et datasett over ukentlige lusetellinger på fiskenivå. Denne fordelingen ble brukt til å lage virtuelle oppdrettsanlegg der vi lot datamaskinen gjøre simulerte lusetellinger. Etter mange simulerte tellinger fikk vi kurver som viste fordelingen av tellegjennomsnitt. Disse varierte med anleggets sanne, forhåndsbestemte gjennomsnitt. Fordelingen av tellegjennomsnitt ble sett i forhold til lusegrenser, for å finne sannsynligheten for feilaktig å konkludere med at lusetallet overskred grensen, gitt et kjent sant gjennomsnitt (falske positive telleresultater). Dette ble også undersøkt for flere tellinger på rad. I tillegg undersøkte vi sannsynligheten for feilaktig å konkludere med at lusegrensa ikke var overskredet (falske negative resultater).

 Ut fra disse resultatene foreslo vi en metode for å unngå falske positive resultater, ved å sette en høyere grense enn lusegrensa, for når en ubetinget anser et telleresultat som en sann grenseoverskridelse. Ved telleresultater mellom lusegrensa og den høyere grensa, foreslo vi hvor mange ganger på rad en kan akseptere at telleresultatet overskrider lusegrensa før en betrakter det som en sann grenseoverskridelse.