Lakselusens larver spres med vannstrømmen. Ettersom larvenes egenbevegelse i vannsøylen bestemmer hvilke vannlag den spres med er det viktig å vite hvordan miljøet styrer larvene vertikalt for best mulig å kunne forutse (modellere) dens spredningsmønster. Ved hjelp av eksperimenter i vannkolonner testet vi hvordan nauplie- og kopepoditt larver av lakselus reagerte på trinnvis reduksjon av saltholdigheten i det øverste vannlaget. Temperatur- og lysforhold ble holdt stabilt, bunnlaget i kolonnen holdt hele tiden full saltholdighet (ca 34,7). Det øverste vannlaget ble satt likt bunnlaget eller gitt lavere saltholdighet (32, 30, 28, 26, 24, 22, 20, 18 eller 16). Alle luselarvene ble tilført kolonnen i det nedre vannlaget med fullt sjøvann og ble deretter gitt 1 time til å vandre før deres posisjon ble registrert. Det er fra tidligere kjent at spesielt kopepodittlarver går mot overflaten da de tiltrekkes lys. Både nauplie- og kopepodittlarvene unngikk overflatelaget etter hvert som det brakkvannet ble ferskere. Unnvikelsesresponsen var tydelig ulik mellom larvestadiene. Bortimot ingen nauplier oppholdt seg i brakkvann med lavere saltholdighet enn 30. Kopepodittlarvene økte sin unnvikelse av brakkvannet gradvis ved synkende saltholdighet. Både nauplie- og kopepodittlarver grupperte seg i betydelige mengder ved eller like under haloklinen (overgangssonen mellom sjøvann og brakkvann), muligens som en avveiing mellom ønsket om å svømme mot lyskilden i overflaten og aversjonen mot ferskvannet. Ettersom respons på saltholdighet nå kan brukes i spredningsmodeller for lakseluslarver, vil våre resultater muliggjøre bedre kartlegging av larverenes atferd og spredning som umiddelbart kan gi store fordeler for planlegging og forvaltning av lakseoppdrett.