Berggylt er en mye brukt rensefisk som det drives oppdrett på. En av flaskehalsene i produksjon av berggylt er lav vekst, noe som ser ut til å henge sammen med lav appetitt. Berggylten har en fôringsbiologi og et fordøyelsessystem som er forskjellig fra de etablerte oppdrettsartene i Norge. Blant annet mangler berggylt mage, noe som vanligvis tilsier at arten vil være avhengig av å spise ofte, i motsetning til store måltider som er vanlig hos dyr med mage. Magefyllingsgraden genererer også viktige sultsignaler som er assosiert med at fôr (chyme) sendes fra mage til tarm. Hos berggylt vil sult og metthet dermed være kontrollert via andre mekanismer. Dette gjelder også fôrets passasje gjennom tarmen etter at det er spist og mens det fordøyes. Målet med dette studiet var å undersøke hvordan protein og fett, og fordøyelsen av disse påvirker motiliteten i tarmen, dvs hvordan fôret/chyme knas og skyves nedover mens den fordøyes. Motiliteten omfatter sanse-og nerveceller og glatt muskulatur som omslutter tarmen i hele den lengde.
For å studere tarmens motilitet, dissekerte vi hele tarmer ut av 15 – 20 g berggylt for deretter å montere dem i et organbad med oksygenert fysiologisk buffer. “Måltider” bestående av løsninger med hydrolysert kasein eller intakt kasein, hydrolysert fett eller intakt fett, eller plastkuler, ble tilført via et kateter i fremre del tarmen. Tarmens bevegelser (motilitetsmønster) ble der etter dokumentert med timelaps ( 3 bilder i sekundet) i 14 timer. Bildene ble brukt til å konstruere visuelle ”heatmaps” for spasiotemporal for analyse; dvs å bestemme hastigheten på bølger av muskelkontraksjoner, hvor langt de gikk, hvor ofte og hvor i tarmen slike bølger oppstod, og hvilken retning bølgene hadde.
Alle næringsløsningene induserte forandring i motilitet sammenlignet med aktiviteten i tomme tarmer (sham kontrol). Når vi sammenlignet hydrolysert v.s. intakt lipid, fant vi at intakt lipid hadde lengre oppholdstid foran i tarmen enn lipidhydrolysat. Intakt lipid induserte også en høyere frekvens av kontraksjoner, til tross for lengre oppholdstid. Vår hypotese er at økt frekvens av disse kontraksjonene fører til økt miksing av chyme, og også bedre innblanding av galle og pankreas-lipaser. Dette vil være funsjonelt og trolig gi mer effektivitet av fettfordøyelsen. Det var ingen forskjell i passasjetid mellom hydrolysert og intakt protein (kasein), men også her så vi økt frekvens av kontraksjoner i gruppen som fikk intakt protein. For å undersøke effekten av strekk på tarmen, uten påvirkning av potensielle biokjemiske signal fra næringsstoffer, analyserte vi tarmer gitt plastkuler. Kulene induserte mer langsgående kontraksjoner (peristaltiske) enn lipid og protein, som førte til rask transport av perlen i distal retning.
Vi konkluderer derfor med at tarmen har kjemoreseptorer som via tarmens autonome nervesystem (ENS) er delaktig i kontroll av motilitet og passasjehastighet.
