Havforskningsinstituttet har over de siste tiår utviklet en modell for å beregne spredning av lakselus i fjorder og langs norskekysten. Modellen, som inneholder informasjon om lusas adferd samt strømforhold, blir nå blant annet brukt til å beregne spredning av lakselus mellom anleggslokaliteter. Dette arbeidet gir oss informasjon om hvordan man kan redusere mengden lus på oppdrettsanlegg, redusere spredningen av resistens samt å øke beskyttelsen av vill laksefisk.

Lakseluslarver er sleppt fra og transportert mellom anleggslokaliteter, og skaper et tett nettverk av forbindelser mellom anlegg. Vi testet a) den beste metoden for å redusere antallet forbindelser i nettverket, og b) hvor branngater bør plasseres for å frakoble nettverket og redusere smitten mellom Norges ca 1000 anlegg.

Først brukte vi modellen til å kartlegge romlige- og sesong-mønster i lusespredningen langs hele Norskekysten gjennom et år. Dette ble gjort for å undersøke stabiliteten i nettverkene mellom anlegg. Videre brukte vi nettverksanalyse til å undersøke hvordan nettverkene kan brytes ved å fjerne anlegg fra nettverket. Resultatet er at nettverket brytes mer effektivt ved å fjerne bestemte anlegg i nøkkelposisjoner i nettverket enn ved å fjerne anlegg som har sterkest tilknytning til de andre anleggene. Til slutt vil vi illustrere hvordan to branngater, plassert ved ca 61° N og 67° N kan fragmentere hele nettverket i tre separerte grupper. Disse branngatene ble etablert ved å fjerne 13 og 21 anlegg, dette svarer til ca 1,3 og 2,1 % av anleggene. Spredningsmodeller koblet med nettverksanalyser kan i fremtiden bistå arealplanlegging av oppdrettsnæringen, for å minimere antallet luseinfeksjoner på oppdrett. Ved å redusere smitte mellom anlegg forventes det også å redusere smittetrykket på de ville fiskebestandene.