Bedre bærekraft i landbruks- og akvakulturproduksjonssystemer er avgjørende for global matvaresikkerhet og for å opprettholde sunne, varierte økosystemer. En måte å redusere presset på jordbaserte matproduksjonssystemer er å se mot havet for matproduksjon. Forskningsprosjektet «PROMAC» ble lansert i 2015 for å undersøke hvilken kapasitet Norge har til å produsere effektive mat- og fôrvarer fra makroalgebiomasse. Denne studien er en del av miljøanalysen som utføres i PROMAC, og bidrar ved å sammenligne miljøprestasjoner av to lignende fiskefôr ingredienser: Proteinkonsentrat fra Brasiliansk Soya (SPC) og Norsk Makroalge Proteinkonsentrat (SWPC). Hvor effektive og bærekraftige disse to produksjonssystemene er, måles systematisk ved hjelp av en sammenlignende MSFA som tar hensyn til overføring av primærenergi og fosfor. For å analysere varer med tilsvarende proteininnhold, sammenlignes primærenergi- og fosforfotsporene på ett tonn SPC og to tonn SWPC. Per i dag viser modelleringsresultatene at primærenergifotsporet til SWPC (172,133 MJ) er 11.68 ganger større enn for SPC (14,733 MJ). SWPC fotavtrykket kan imidlertid reduseres til 34,010 MJ ved å benytte sekundærvarme fra et avfallsforbrenningsanlegg i løpet av innhøstingen på våren. SWPC systemet utklasserer SPC systemet når det gjelder fossilt fosforfotavtrykk, da ett tonn SPC krever 25,75 kg fossilt fosfor, mens to tonn SWPC krever så lite som 0,008 kg fossilt fosfor. Videre indikerer resultatene at mens biproduktene av soyabønner reduserer miljøbelastning av SPC, kan biogjødsel fra SWPC erstatte produksjonen av mineralgjødsel med et forhold på nesten 1:1 og reduserer SWPC fossile fosfor til negative verdier (-26.36 kg). Den samlede konklusjonen av denne studien er at SWPC har et konkurransefortrinn basert på fosforhåndtering, men erstatning av SPC vil være vanskelig og kreve utvikling av signifikant nyskapende og optimaliserte teknologiske løsninger for å bli energieffektive.