14. Prosessering av makroalger for dyrefôr

18 april 19:00 - 20:00

14. Prosessering av makroalger for dyrefôr

Ingrid Sandbakken

Dyrket tare er en ny biomasseressurs med stort potensiale i Norge. Om lag 170 000 tonn vill tare høstes årlig for bruk i alginatproduksjon. Produksjonsvolumet av dyrket tare er ennå bare noen få hundre tonn, som hovedsakelig går til mat. For at dyrket tare skal kunne bli en biomasseresurs av betydning, må produksjonskostnadene reduseres, parallelt med at det utvikles prosessteknologi for produksjon av et spekter av produkter, med både høy og lav verdi, og fra små til store volum.

Et potensielt tareprodukt er fiske- og dyrefôr. Proteininnholdet i brunalger er lavt, og protein til fôr kan ikke være et hovedprodukt fra tare. En tilleggsverdi er nødvendig, enten i form av positive helseeffekter, eller ved koproduksjon av andre komponenter fra biomassen i et bioraffineri.

Ett av målene med PROMAC-prosjektet er å skaffe kunnskap om tare og tareprotein som en næringskilde i fôr, og å utvikle teknologi for produksjon av proteinrike produkter fra biomassen. På grunn av det lave proteininnholdet i brunalger, er tidligere forskning svært begrenset. I laboratorieskala er løselighet av tare-protein undersøkt ved ulik pH, temperatur etc., og enzymer er benyttet for å øke ekstraksjonsutbyttet. Hovedkonklusjonen er at løseligheten er svært lav (20-40 %), og ekstraksjonsutbyttene blir enda lavere. Det er derfor mer hensiktsmessig å anrike proteininnholdet ved å fjerne uønskede forbindelser som salt og jod, enn å ekstrahere proteinene i en ren fraksjon. Dette oppnås ved oppmaling og 'vasking', som reduserer innholdet av vannløselige komponenter.

Storskala prosessering av 750 kg Saccharina (sukkertare) og 200 kg Palmaria (rødalge, "søl") er utført for produksjon av råmateriale for fôringsforsøk (mink, sau). Proteininnholdet ble økt fra 10 til 20 % av tørrstoff for Saccharina, og fra 12 til 28 % for, Palmaria. Saltinnholdet ble redusert fra hhv 44 til 26 % og fra 12 til 5 % for de to artene. Jodinnholdet i Saccharina ble redusert relativt mer enn reduksjonen i saltinnhold. En slik prosess kan enkelt kombineres med isolering av vannløselige, høyverdi-komponenter.