Fiskeridirektoratets statistikk over rømt oppdrettsfisk fra norske havbruksanlegg viser en stor nedgang siden 2006, og rekordlave tall for 2017; 10.000 laks og 6.000 regnbueørret. Dette er et resultat av et målrettet, forebyggende arbeid mot rømming. NYTEK-forskriften (2011) har bidratt til å sikre forsvarlig teknisk standard på flytende akvakulturanlegg, og i Miljøløftet (2011) ble det lovet at all rømt oppdrettslaks skulle kunne spores tilbake til eier innen utgangen av 2012. Samtidig ble et Miljøfond opprettet, hvor oppdrettsbedrifter som ikke har dokumentert sporing på laksen sin må betale en avgift per konsesjon per år for å dekke kostnader forbundet med utfisking av rømt oppdrettslaks og -ørret. Imidlertid er det kun ca 10% av all norsk oppdrettslaks som kan spores tilbake til eier per i dag.
AquaGen lanserte i 2014 produktet TRACK, som baserer seg på sporing av oppdrettslaks ved hjelp av laksens eget DNA. Unike foreldrekombinasjoner brukes til hver rognleveranse (som kun kan selges til en kunde), 50.000 gen-markører (SNPs) analyseres per forelder og resultatene lagres i en database. Ved mistanke om rømming analyseres den ukjente laksen for de samme gen-markørene, resultatet sjekkes mot databasen, eventuelle rømlinger spores tilbake til foreldrene og rognleveransen kan spores til settefiskanlegget som mottok den. Brukt riktig er systemet verdifullt for oppdretterne, ikke bare for sporing av rømt oppdrettslaks, men også som forsikring mot feilaktige anklager, som bevis i svindel med slaktefisk og til å dokumentere transparens og åpenhet i produksjon av oppdrettslaks. Systemet vil også kunne være verdifullt i overvåking av genetisk innblanding av oppdrettsfisk i villakspopulasjoner, og bringe mer fakta inn i en opphetet debatt.
Mange ulike metoder for merking og sporing av rømt oppdrettslaks har vært utviklet, f.eks. fettfinneklipping, ulike tags på ut- eller innsiden av laksen, biometriske analyser, struktur av skjell og otolitter, grunnstoffanalyser i fiskeskjell og flere typer DNA-analyser. Tevasvold et al. vurderte alle kjente sporingsmetoder i FHF-prosjekt 901354 «Evaluering av metoder for merking og sporing av laks» (2017). De anbefalte etablering av et nasjonalt sporingssystem uten bruk av ytre merke, ved å kombinere klassisk visuell skjellanalyse, DNA-analyse (SNPs) av foreldre og avkom og grunnstoffanalyse i skjell. I dette systemet vil de klassiske skjellanalysene kunne skille mellom vill og oppdrettet laks, DNA-analysene vil redusere antall mulige lokaliteter en laks kan ha rømt fra, mens grunnstoff-analysene vil kunne skille mellom de mistenkte lokalitetene.
Med bakgrunn i disse anbefalingene vedtok Sjømat Norge sommeren 2017 å etablere et sporingssystem for rømt laks basert på DNA-profilering og grunnstoffanalyser i skjell. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal fastsette tekniske og faglige spesifikasjoner samt vurdere funksjons- og kvalitetskrav for sporingssystemet. I denne presentasjonen vil vi diskutere mulighetene forbundet med systemet.
